🕯️ Når vi møttes igjen

Hun sto der med blikket vendt bort, som om hun prøvde å gjemme seg i vinden.
Han lente seg mot en kald murvegg, hendene i lomma som alltid, som om han bar på alt han aldri sa.

De sa ingenting med en gang. Det var stillheten som snakket først.

Han: «Du blokkerte meg.»
Hun: «Du trakk deg unna lenge før det.»

Han så ned. «Jeg… visste ikke hvordan jeg skulle være nær deg uten å miste meg selv.»
Hun smilte bittert. «Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle være meg selv uten å miste deg.»

Et øyeblikk – bare ett – så hun inn i øynene hans. Ikke som før, ikke med håp, men med forståelse. Med det blikket man bare har når man har grått alene i mørket og blitt sterkere av det.

Han: «Da du sa du hadde funnet en annen… det gjorde vondt.»
Hun: «Jeg løy. Det var lettere enn å si at jeg ventet på deg til jeg ikke klarte mer.»

Luften mellom dem dirret. Ikke av håp, men av alt som kunne vært. Alt som nesten var.

Han: «Jeg trodde du ville bli. At du ville forstå at jeg trengte tid.»
Hun: «Jeg trengte trygghet. Ikke stillhet.»

Stillheten kom tilbake, men denne gangen føltes den annerledes. Mykere. Mer ærlig.

Han: «Jeg savnet deg.»
Hun: «Jeg savnet oss… men vi var aldri på samme sted samtidig.»

De smilte, og det var ekte. Ikke et løfte, ikke en ny start – bare en slags fred.

Hun: «Kanskje vi møttes for å lære noe vi bare kunne lære gjennom hverandre.»
Han: «Kanskje vi møttes for å miste noe vi trodde vi måtte ha… for å finne det vi egentlig trenger.»

Og så gikk de hver sin vei.

Ikke fordi det ikke var kjærlighet.
Men fordi kjærlighet alene ikke alltid er nok – ikke når frykt er høyere enn håpet.

Hun gikk videre – med hjertet tyngre, men blikket klarere.
Og som livet ofte gjør, førte det henne tilbake til det samme mønsteret.
Et nytt ansikt, samme tomhet.
Samme stillhet forkledd som trygghet.
Og hun kjente igjen smaken av å vente, av å tvile på om hun var nok.

Men denne gangen ble hun ikke.

Hun vendte seg innover. Lærte å holde seg selv i det rommet andre alltid forlot.
Hun ble tryggheten hun lengtet etter.
Og sakte, varsomt, åpnet hun døren for en kjærlighet som ikke fikk henne til å krympe.
En som så henne. Holdt henne. Møtte henne.

Den trygge drømmen hun en gang trodde bare fantes i fantasien,
sto der – ekte. Stille.
Ikke som et eventyr.
Men som et hjem.

🕯️