Når smerten blir vår største læremester
Det du bruker for å rømme, blir det du blir lenket til
Når vi ikke tør å møte det som gjør vondt, søker vi automatisk etter fluktveier. Noe som kan dempe uroen – om så bare for en liten stund. Det kan være mat. Sosiale medier. Shopping. Overarbeid. Bekreftelse. Kontroll. Alt som gir en følelse av ikke å måtte kjenne etter.
Og kanskje det hjelper – midlertidig.
Men smerten vi unngår, går ikke bort.
Den går bare under overflaten, og der vokser den stille.
Det vi bruker for å rømme fra smerten, blir det vi blir avhengige av.
Og plutselig trenger vi det mer og mer – ikke fordi vi egentlig elsker det, men fordi vi ikke vet hvordan vi skal være uten det.
Den eneste veien ut er gjennom
Virkelig frihet kommer ikke når vi unngår, men når vi tør å være nær.
Når vi tør å si:
«Jeg føler meg tom. Jeg føler meg redd. Jeg føler meg utilstrekkelig. Men jeg vil ikke flykte mer.»
Det krever uendelig mot å sitte stille med det som gjør vondt.
Men i stillheten begynner smerten å mykne.
Den blir ikke lenger en fiende – den blir en døråpner. En guide. En læremester.
Sårbarhet er ikke svakhet – det er portalen til mot
Vi har lært å skjule det som gjør vondt. Vi smiler når vi helst vil gråte, later som vi har kontroll når vi egentlig faller sammen på innsiden. Men det ironiske er at jo mer vi prøver å skjule det, jo sterkere vokser det i det skjulte.
Sann styrke er ikke å holde alt sammen.
Sann styrke er å tørre å slippe taket.
Det er der, i øyeblikkene vi ikke lenger rømmer, at vi virkelig begynner å helbrede.
Ikke ved å forstå alt med hodet, men ved å la hjertet få rom.
Alt har noe å lære oss
Følelser er som bølger – de kommer, de bygger seg opp, og de forsvinner. Men hvis vi prøver å stoppe dem, setter de seg fast. De blir til indre uro, angst, spenninger i kroppen.
Når vi i stedet lytter, kan vi begynne å se hva de prøver å fortelle oss:
Sorg lærer oss hva vi har elsket
Sorg oppstår ikke ut av ingenting – den er født av kjærlighet.
- Når noen vi elsker forlater oss, og tårene strømmer, er det fordi båndet var ekte.
- Når vi sørger over en drøm som ikke ble, viser det oss hvor sterkt vi ønsket det.
- Når vi savner noe som var en gang, minner det oss om hvor dypt vi levde i det øyeblikket.
Sorgen er et ekko av kjærligheten. Den viser oss hva som betydde noe.
Frykt viser oss hvor vi mangler tillit
Frykten dukker ofte opp der vi føler oss små eller ubeskyttet.
- Når vi frykter å bli forlatt, viser det kanskje en mangel på tillit til at vi er verdt å bli.
- Når vi er redde for å feile, viser det kanskje at vi ikke helt stoler på at vi tåler å reise oss igjen.
- Når vi er redde for fremtiden, mangler vi kanskje troen på at livet bærer oss – også gjennom det ukjente.
Frykten peker ikke bare på svakhet, men på et sted hvor tillit kan få vokse.
Sinne peker på grensene våre
Sinne er ofte et signal om at noe er blitt tråkket på – enten av andre, eller av oss selv.
- Når vi blir sinte fordi noen ikke respekterer oss, handler det ofte om at vi ikke har sagt tydelig ifra.
- Når vi kjenner sinne mot oss selv, kan det være fordi vi har gått på kompromiss med det som er sant for oss.
- Når vi hisser oss opp over urett, er det ofte fordi vi innerst inne vet hva som er rettferdig.
Sinne er ikke farlig – det er en varsellampe for selvrespekt.
Ensomhet viser hvor vi har glemt forbindelsen til oss selv
Ensomhet handler ikke alltid om fraværet av andre – men om fraværet av oss selv.
- Når vi er omgitt av folk, men likevel føler oss alene, kan det være fordi vi ikke viser hvem vi egentlig er.
- Når vi føler tomhet, kan det være fordi vi har glemt hva som virkelig nærer oss på innsiden.
- Når vi søker ytre ting for å fylle et tomrom, har vi kanskje mistet kontakten med vår egen indre kilde.
Ensomheten roper ikke bare etter andre – den roper etter deg.
Du er ikke ødelagt – du er i utvikling
Alt du føler nå, alt du kjemper med – det betyr ikke at du er svak, ødelagt, eller på feil vei. Tvert imot. Det betyr at du er midt i prosessen. Midt i reisen hjem til deg selv.
Det krever mot å kjenne.
Det krever visdom å bli værende.
Men det er der din sanne styrke våkner.
Et siste pust
Pema Chödrön sier:
«Nothing ever goes away until it has taught us what we need to know.»
Så kanskje spørsmålet ikke lenger er «hvordan slipper jeg unna dette?»,
men heller:
«Hva vil dette lære meg?»
Og akkurat der… begynner helingen.
