Jeg tror på ubetinget kjærlighet – men ikke selvoppofring
Jeg tror på kjærlighet som ikke krever noe tilbake.
På kjærlighet som ser, møter og rommer – uten betingelser.
Men jeg tror ikke kjærlighet betyr å forlate meg selv i prosessen.
Det finnes en hårfin, men avgjørende forskjell mellom å elske helhjertet,
og å gi seg selv bort.
Kjærlighet uten grenser betyr ikke kjærlighet uten grenser for meg.
Du kan elske noen dypt, vakkert, ekte –
og likevel si:
“Dette er ikke greit for meg.”
“Her går grensen min.”
“Jeg kan elske deg, og samtidig velge meg selv.”
Vi har blitt lært at kjærlighet handler om å gi alt.
At den som ofrer mest, elsker mest.
Men det er en løgn vi bærer på.
For sannheten er:
Selvoppofring er ikke kjærlighet. Det er bare å være dumsnill.
Og å være dumsnill betyr at du setter andres behov så høyt
at du glemmer at du også er et menneske med grenser, behov og verdi.
Og vet du hva som skjer da?
Den som tester deg, vil bare ta mer.
De ser hvor langt de kan gå. Hvor mye du tåler. Hvor mye du er villig til å ofre – for kjærlighet.
Og plutselig handler det ikke lenger om kjærlighet, men om kontroll.
Om makt. Om spill.
Og det du ofrer? Det er deg selv.
De gir deg bare minimum tilbake.
Et halvhjertet nærvær. Et “bedre enn ingenting”.
Smuler – mens du gir dem brød.
Bekreftelse på deres premisser, kjærlighet når det passer dem.
Og du? Du står igjen med tomme hender, og et hjerte som sakte slutter å stole.
Kjærlighet skal aldri føles som en prøve.
Hvis noen stadig tester grensene dine for å se hvor mye du tåler for å bli elsket –
så er svaret ditt klart:
Ikke i det hele tatt.
Jeg tror på kjærlighet som er raus og tilgivende.
Men også på kjærlighet som er ærlig nok til å si:
“Jeg kan ikke bære dette alene.”
“Jeg trenger også plass til mitt hjerte.”
Å elske noen betyr ikke at du må forlate deg selv.
Å sette grenser betyr ikke at du slutter å elske.
Det betyr bare at du endelig har begynt å elske deg selv også.
Og når du en dag går –
når du ikke lenger står der og prøver å bevise kjærligheten din –
så betyr det ikke at kjærligheten har sluttet å eksistere.
Det betyr ikke at du slutter å bry deg.
Det betyr bare at du nå ser alt fra en armlengdes avstand – med kjærlighet.
At du har sluttet å håpe på noe du ikke lenger skal bære.
At du nå føler med dem, i stedet for for dem.
Og kanskje viktigst av alt:
Du har forstått at tid er det mest verdifulle du har.
Den kommer ikke tilbake.
Så hvem og hva du velger å bruke den på –
er det tydeligste uttrykket for din egenverdi.
Du elsker fortsatt. Men du elsker også deg selv nok til å ikke gi bort livet ditt i bytte mot smuler.
Og du håper, med et stille hjerte, at de en dag finner fred.
At de en dag finner seg selv.
