«Fuglen med glassvinger»
Det var en gang en fugl med glassvinger.
Hun hadde lært å fly i storm. Hun visste ikke annet. Hver gang noen kom nær, trakk hun seg bort – ikke fordi hun ikke ønsket kjærlighet, men fordi hun var redd for at de skulle se hvor skjøre vingene hennes var. Hun trodde hun måtte skjule dem, ellers ville de bli knust.
Så hun fløy alene. Høyt. Langt. Og med hjertet i halsen.
Hun drømte om et rede, om varme, om trygghet. Men hver gang noen tilbød henne et sted å lande, trakk hun seg vekk. Hun visste hvordan det føltes å falle. Hun visste hvordan det var å gi seg hen – og bli etterlatt.
Men en dag, landet hun i en hage hun ikke hadde sett før. Den var stille. Ikke krevende. Ikke påtrengende. Bare der.
En annen fugl, med fjær laget av bark og regn, satt i et tre. Han så henne ikke som skjør. Han så henne som vakker – på sin egen måte. Han rørte henne ikke. Han ventet. Han sang – ikke for å lokke henne nærmere, men for å la henne vite at han var der, uansett.
Hun fløy vekk. Flere ganger. Men hver gang hun kom tilbake, var han der. Ikke for å fange. Ikke for å eie. Bare for å være.
Sakte begynte vingene hennes å forandre seg. De var ikke lenger laget av glass. De var fortsatt tynne, fortsatt gjennomskinnelige – men styrket av tillit, limt sammen av tålmodighet og tid.
En dag turte hun å lande ved siden av ham.
Ikke fordi hun trengte ham.
Men fordi hun ikke lenger var redd for å bli sett.
Og i stedet for å miste seg selv i kjærligheten, fant hun seg selv der.
