Eventyret om Elara og De Glemske Skyggene
Det var en gang en ung kvinne som het Elara, som bodde i en dal der vinden alltid bar med seg andres stemmer. Disse stemmene hvisket, dømte og krevde forklaringer fra morgen til kveld. Elara, med sitt myke hjerte, forsøkte i mange år å svare på hver eneste stemme. Hun la ut på lange reiser fra hus til hus, fra hjerte til hjerte, for å forklare hvem hun var, hvorfor hun hadde gjort som hun hadde gjort, og hvor hennes sanne intensjoner lå.
Men uansett hvor vakre ordene hennes var, uansett hvor ekte tårene hennes rant, ble vinden bare sterkere, stemmene bare flere, skyggene bare tyngre.
En kveld, da månen skinte klarest, møtte Elara en gammel vis kvinne som satt ved kanten av en elv. Kvinnen holdt en lykt i hånden, men det var ingen flamme i den.
«Jeg ser du bærer på en tung byrde,» sa den gamle. «Du prøver å få Skyggene til å se lyset ditt, men det er ikke slik Skygger fungerer.»
Elara falt ned på kne, utmattet. «Men hvis jeg forklarer meg bedre, hvis jeg bare finner de rette ordene…»
Den gamle ristet på hodet, mildt. «Skygger hører ikke med ørene. De hører med sitt eget behov for å tro på mørket.»
Hun rakte lykten til Elara. «Denne lykten er din kraft. Hver gang du prøver å forklare deg for dem som ikke ønsker å forstå, slukner litt av lyset ditt. Hold lykten nært. Ikke gi den bort.»
Elara tok imot lykten. I det øyeblikket hun grep den, flammet et varmt, gyllent lys opp i mørket rundt henne. Skyggene forsøkte å komme nær, men lyset fikk dem til å vike.
Fra den dagen gikk Elara sin egen vei. Stemmer ropte fortsatt på vinden, historier ble spunnet om henne i mørket, men hun snudde seg ikke lenger. Hun bar sitt lys fremfor seg – ikke for å overbevise Skyggene, men for å finne veien hjem til seg selv.
Og det ble sagt at den som så Elaras lys, enten ble fylt med fred – eller ble værende i sin egen skygge.
Elara brydde seg ikke lenger om hvem som valgte hva.
Hun var fri.
