Eventyret om de to pilene

Det var en gang en ung gutt ved navn Tenzin, som bodde i en liten landsby omgitt av høye fjell og tåkefylte trær. Tenzin var kjent for sin nysgjerrighet og sine kloke spørsmål – spørsmål som selv landsbyens eldste måtte bruke tid på å svare.
En dag, mens han sanket ved i skogen, gled han plutselig og falt ned en bratt skråning. En kvist traff ham hardt i skulderen, og han ropte ut i smerte. Skadet og med tårer i øynene, klarte han å komme seg hjem. Barna i landsbyen løp for å hjelpe, men Tenzin var fylt med frustrasjon og ropte:
«Hvorfor skjedde dette med meg? Det er urettferdig! Jeg skulle aldri ha gått dit! Nå er hele dagen ødelagt!»

I nærheten, under et gammelt fikentre ved elvebredden, satt den vise munken Lama. Han hadde hørt guttens rop og vinket ham nærmere.
Med et mildt smil sa han:
«Min sønn, du er truffet av to piler.»
Tenzin så forvirret opp.
«To? Men jeg ble bare truffet én gang – i skulderen.»
Lama nikket rolig.
«Den første pilen var kvisten – den fysiske smerten. Den kunne du ikke kontrollere. Men den andre pilen skjøt du selv – med tankene dine. Alt det du sa etterpå: ‘Det er urettferdig’, ‘Jeg skulle ikke vært der’ – det er din egen pil. Og den gjør mer vondt enn den første.»

Munken forklarte videre:
«Den første pilen – den fysiske eller følelsesmessige smerten – er en del av livet. Den kan vi ikke alltid unngå. Men den andre pilen – den vi skyter med sinne, selvbebreidelse eller frykt – den er valgfri. Og den er ofte den som sårer mest.»
Tenzin lyttet i stillhet. Fra den dagen av, hver gang han følte sinne, sorg eller skuffelse, satte han seg under et tre og spurte seg selv:
«Er dette den første pilen, eller har jeg nettopp skutt den andre?»
Over tid vokste han opp med et rolig sinn og en dyp innsikt – og ble selv en veiviser for andre som bar på sine egne usynlige piler.
Velg å legge ned buen
Livet vil skyte piler – det kan vi ikke unngå. Men vi trenger ikke å skyte tilbake på oss selv. Gjennom bevissthet, stillhet og refleksjon kan vi velge å ikke forsterke smerten. Vi kan velge fred