Eventyret om Eron og Mettas Gave
Et stoisk eventyr om rikdom, begjær – og gaven i å si: «Nok er nok.»
Det var en gang en ung mann ved navn Eron, som vokste opp i den travle byen Glimmervann, hvor alt glitret, og intet var nok. Her målte man verdien av et liv i sølv, gull og skinnende beløp. De lærte barna å telle mynter før de lærte dem å telle stjerner.
Eron var flittig og smart, og snart tjente han seg rikere enn noen annen i landsbyen. Han eide hus med marmortrapper, skip fulle av krydder og silke, og nok vin til å drukne en vinter. Men likevel – han sov aldri godt. For hver skatt han samlet, vokste en ny uro i brystet. Hva om det forsvant? Hva om han ikke hadde nok?
En natt, mens stormen raste over byen, kom en gammel, rolig kvinne ved navn Metta til døren hans. Hun hadde ingenting med seg – bare en stav, et slitt klede, og øyne som så rett gjennom ham.
«Hvorfor fryser du i et hus fullt av ild?» spurte hun stille.
Eron, som var vant til at folk kom for å be om gull, ble forvirret.
«Jeg fryser ikke,» svarte han.
«Jo,» sa hun, «for du jager solen, selv når den allerede skinner over deg.»
Han lo av henne, men noe i hjertet rørte seg. Metta ba om husly for natten, og han, motvillig, sa ja.
Ved soloppgang fant han henne sittende i hagen, midt blant blomstene han aldri hadde lagt merke til. Hun ba ham sette seg.
«Du har alt, Eron. Men du eier ikke fred. Det gjør den som vet når nok er nok.»
Hun fortalte ham en gammel stoisk lov:
«Den rikeste er ikke den som har mest, men den som trenger minst.»
Hun reiste seg, og før hun gikk, la hun noe i hånden hans, en liten stein, vanlig og grå.
«Denne gir ingenting,» sa hun. «Men den tar heller ingenting. Hold på den, og minn deg selv: Når du kan si ‘dette er nok,’ vil du ha mer enn hele byen Glimmervann.»
Eron ble sittende alene. I dagene som fulgte, klarte han ikke å glemme henne. Han så på alt han eide – og for første gang spurte seg selv: Trenger jeg dette? Han begynte å gi bort. Til naboer, til trengende, til barna i gatene. Ikke fordi han ville være god – men fordi byrden ble lettere for hvert han slapp.
Og da han en kveld satt alene med den lille steinen i hånden, uten travle tanker, uten frykt, uten jag – da smilte han.
Og slik ble Eron rik – ikke av gull, men av ro. Ikke av eiendeler, men av evnen til å si:
«Nå er det nok. Jeg er hel.»