Det var en gang en liten fugl som levde i en evig skumring — ikke dag, ikke natt — bare den tåkete timen hvor lyset vakler og verden holder pusten. Hun hadde én vinge sterkere enn den andre, for hele livet hadde hun fløyet i sirkel, rundt det samme punktet på himmelen. Ikke fordi hun ikke kunne fly videre, men fordi hun ventet på en stormlykt.
Stormlykten stod midt i en eng, rusten og stille, men med et lys som flakket så vakkert at det lignet kjærlighet. Den hadde reddet henne en gang, da vinden kastet henne rundt som et løv, og hun hadde funnet varme i gløden som ikke helt var ekte, men som varmet akkurat nok.
Hver gang hun fløy for langt, begynte lyset i lykten å blunke — ikke som et rop om hjelp, men som en hvisking: Kom tilbake. Jeg er her. Men ikke for lenge. Og hun kom tilbake, alltid. Med hjertet i halsen og fjærene våte av lengsel. Hun satte seg på toppen av lykten og prøvde å forstå hvorfor det aldri skinte helt for henne alene.
Fuglen sang for stormlykten. Hun danset i luften, bar blomster i nebbet og la dem forsiktig ved foten av metall. Men stormlykten var laget for uvær, ikke for små fugler. Den hadde lært seg å skinne kun når det stormet — når trusselen om å bli forlatt var større enn frykten for å bli sett.
Og så ble de værende i evig balanse: fuglen som alltid var redd for å miste, og lykten som bare kunne lyse når den fryktet å bli alene.
En dag, da tåken var ekstra tung, fløy fuglen høyere enn før. Hun ville se solen igjen, den ekte solen, som ikke blinker for å holde henne fanget. Vingen skalv. Hjertet skrek. Men hun visste — hvis hun ikke fløy nå, ville hun aldri lære å fly rett. Aldri kjenne verden uten å sirkle rundt en rusten glød.
Og langt, langt der oppe, over tåken og minner av en stormlykt som aldri kunne elske riktig, fant fuglen en himmel som ikke forsvant da hun trakk seg unna.
Det var en gang et hus på en høyde, omgitt av vakre marker og en utsikt som tok pusten fra enhver som nærmet seg. Fasaden var plettfri, hagen perfekt stelt, og døren – solid, tung og alltid lukket.
Folk gikk forbi og beundret det. Noen prøvde til og med å banke på, men ingen ble sluppet inn. «Jeg har alt jeg trenger her inne,» sa huset til seg selv. «Ingen kan skade meg så lenge døren er stengt.»
Huset var bygget av erfaringer det ikke ville snakke om. Mursteinene var laget av skuffelser, taket dekket av stillhet, og vinduene – de var blendet, så ingen kunne se inn. Ingen skulle vite hvor rotete det egentlig var der inne. Hvor mørkt. Hvor ensomt.
Noen ganger kom det et menneske forbi som ble stående litt lenger ved porten. De rørte ved døren med varsomme hender og hvisket: «Jeg vil ikke ødelegge deg. Jeg vil bare være nær deg.» Men huset rygget, slo på låsene, og svarte: «Nei takk. Jeg klarer meg fint alene.»
For å slippe noen inn… betydde å miste kontrollen. Å vise kaoset. Å risikere at noen ville forlate – akkurat som før.
Så tiden gikk. År etter år. De som en gang hadde banket på, gikk videre og bygde varme hjem sammen med andre. Og huset ble stående der, alene, vakkert, men tomt.
Helt til en dag… da tiden tok tak i veggene og vinden blåste gjennom sprekkene. Og huset visste – at tryggheten det hadde holdt fast ved, kom med en pris: et liv uten ekte nærhet. Et liv fullt av kontroll, men blottet for kjærlighet.
For det som betyr noe til slutt, er ikke hvor sterk veggen din var, men hvem som satt med deg ved peisen og delte stillheten. Hvem som kunne si: «Jeg kjenner deg. Ikke det perfekte deg – men det virkelige deg. Og jeg er her likevel.»
Og da, kanskje for første gang, begynte huset å låse opp døren. Sakte. Forsiktig. Med skjelvende hengsler og et stille håp.
For til slutt handler ikke livet om å beskytte hjertet sitt for enhver pris. Det handler om å tørre å åpne det – og leve, fullt og helt, sammen med noen som banker på og blir stående.
Det er lett å tro at hun gikk uten å føle. At hun plutselig sluttet å bry seg. At hun bare lukket døren og forsvant.
Men det mange ikke ser, er at hun sørget lenge før forholdet tok slutt.
Hun gikk ikke da alt begynte å rakne. Hun ble. Og hun kjempet.
Hun tok samtalene. Hun stilte spørsmål, strakte seg, justerte seg, bar stillheten, bar frustrasjonen – alene. Hun ba om nærhet, ble møtt med kulde. Hun ba om ærlighet, ble møtt med unnvikelse. Hun ba om å bli sett, men ble kalt sensitiv, dramatisk, masete.
Det var da sorgen begynte. Ikke på slutten – men midt i forholdet, da hun innså at hun var den eneste som virkelig forsøkte å redde det. Hver gang hun åpnet seg, og ble avvist, la hun fra seg en liten bit av kjærligheten sin. Bit for bit. Følelse for følelse. Til det ikke var noe igjen å kjempe med.
Og når hun til slutt gikk, gjorde hun det ikke kaldt eller kynisk. Hun gjorde det stille – fordi hun hadde sørget ferdig. Fordi hun visste at hun hadde gjort alt hun kunne.
Hun hadde tilpasset seg så mye at hun nesten ikke kjente seg selv igjen. Hun hadde lagt egne behov til side for å holde på noe som ikke var gjensidig. Hun hadde vært oksygenet som holdt forholdet i live – men mistet sin egen pust i prosessen.
Når en kvinne slutter å sende meldinger, slutter å spørre, slutter å forklare – da spiller hun ikke spill. Hun har bare sluttet å håpe.
Kvinnens kjærlighet er sjelden stille i begynnelsen. Hun gir. Hun viser. Hun sier. Og om hun bryr seg, så merkes det. Men når hun slutter å bry seg, da er det fordi hun har brukt opp hele seg på å bry seg alene.
Hun går ikke fordi hun ikke elsket. Hun går fordi hun elsket for mye, for lenge – uten å bli møtt.
Og kanskje det mest hjerteskjærende av alt: Hun går ikke med bitterhet, men med fred. For hun vet nå hva hun er verdt. Og hun vet at kjærlighet aldri skal koste selvverd.
Hun hadde lært å fly i storm. Hun visste ikke annet. Hver gang noen kom nær, trakk hun seg bort – ikke fordi hun ikke ønsket kjærlighet, men fordi hun var redd for at de skulle se hvor skjøre vingene hennes var. Hun trodde hun måtte skjule dem, ellers ville de bli knust.
Så hun fløy alene. Høyt. Langt. Og med hjertet i halsen.
Hun drømte om et rede, om varme, om trygghet. Men hver gang noen tilbød henne et sted å lande, trakk hun seg vekk. Hun visste hvordan det føltes å falle. Hun visste hvordan det var å gi seg hen – og bli etterlatt.
Men en dag, landet hun i en hage hun ikke hadde sett før. Den var stille. Ikke krevende. Ikke påtrengende. Bare der.
En annen fugl, med fjær laget av bark og regn, satt i et tre. Han så henne ikke som skjør. Han så henne som vakker – på sin egen måte. Han rørte henne ikke. Han ventet. Han sang – ikke for å lokke henne nærmere, men for å la henne vite at han var der, uansett.
Hun fløy vekk. Flere ganger. Men hver gang hun kom tilbake, var han der. Ikke for å fange. Ikke for å eie. Bare for å være.
Sakte begynte vingene hennes å forandre seg. De var ikke lenger laget av glass. De var fortsatt tynne, fortsatt gjennomskinnelige – men styrket av tillit, limt sammen av tålmodighet og tid.
En dag turte hun å lande ved siden av ham.
Ikke fordi hun trengte ham.
Men fordi hun ikke lenger var redd for å bli sett.
Og i stedet for å miste seg selv i kjærligheten, fant hun seg selv der.
Jeg tror på kjærlighet som ikke krever noe tilbake. På kjærlighet som ser, møter og rommer – uten betingelser. Men jeg tror ikke kjærlighet betyr å forlate meg selv i prosessen.
Det finnes en hårfin, men avgjørende forskjell mellom å elske helhjertet, og å gi seg selv bort.
Kjærlighet uten grenser betyr ikke kjærlighet uten grenser for meg. Du kan elske noen dypt, vakkert, ekte – og likevel si: “Dette er ikke greit for meg.” “Her går grensen min.” “Jeg kan elske deg, og samtidig velge meg selv.”
Vi har blitt lært at kjærlighet handler om å gi alt. At den som ofrer mest, elsker mest. Men det er en løgn vi bærer på.
For sannheten er: Selvoppofring er ikke kjærlighet. Det er bare å være dumsnill. Og å være dumsnill betyr at du setter andres behov så høyt at du glemmer at du også er et menneske med grenser, behov og verdi.
Og vet du hva som skjer da?
Den som tester deg, vil bare ta mer. De ser hvor langt de kan gå. Hvor mye du tåler. Hvor mye du er villig til å ofre – for kjærlighet. Og plutselig handler det ikke lenger om kjærlighet, men om kontroll. Om makt. Om spill. Og det du ofrer? Det er deg selv.
De gir deg bare minimum tilbake. Et halvhjertet nærvær. Et “bedre enn ingenting”. Smuler – mens du gir dem brød. Bekreftelse på deres premisser, kjærlighet når det passer dem. Og du? Du står igjen med tomme hender, og et hjerte som sakte slutter å stole.
Kjærlighet skal aldri føles som en prøve. Hvis noen stadig tester grensene dine for å se hvor mye du tåler for å bli elsket – så er svaret ditt klart: Ikke i det hele tatt.
Jeg tror på kjærlighet som er raus og tilgivende. Men også på kjærlighet som er ærlig nok til å si: “Jeg kan ikke bære dette alene.” “Jeg trenger også plass til mitt hjerte.”
Å elske noen betyr ikke at du må forlate deg selv. Å sette grenser betyr ikke at du slutter å elske. Det betyr bare at du endelig har begynt å elske deg selv også.
Og når du en dag går – når du ikke lenger står der og prøver å bevise kjærligheten din – så betyr det ikke at kjærligheten har sluttet å eksistere. Det betyr ikke at du slutter å bry deg.
Det betyr bare at du nå ser alt fra en armlengdes avstand – med kjærlighet. At du har sluttet å håpe på noe du ikke lenger skal bære. At du nå føler med dem, i stedet for for dem.
Og kanskje viktigst av alt: Du har forstått at tid er det mest verdifulle du har. Den kommer ikke tilbake. Så hvem og hva du velger å bruke den på – er det tydeligste uttrykket for din egenverdi.
Du elsker fortsatt. Men du elsker også deg selv nok til å ikke gi bort livet ditt i bytte mot smuler.
Og du håper, med et stille hjerte, at de en dag finner fred. At de en dag finner seg selv.
Det begynner ofte intenst. Blikkene, varmen, nærheten. Du føler deg sett på en måte du kanskje aldri har blitt før. Som om noen endelig har åpnet døren til et rom i deg som har stått mørkt og tomt i årevis. Men plutselig forandres temperaturen. Stillheten setter inn. Kulden kommer. Og du skjønner ikke hva som skjedde.
Dette er hot and cold-dynamikken.
Og for mange av oss er det mer enn bare frustrerende — det er gjenopplevelsen av et gammelt sår. Et sår som river opp noe dypt og sårt i oss. En traumerespons som er hjerteskjærende vond å kjenne på — gang på gang.
Barndommens følelsesmessige klima
Kanskje vokste du opp med foreldre eller omsorgspersoner som svingte mellom varme og kulde. En dag var du elsket, neste dag usynlig. Kanskje kjærligheten var betinget. Kanskje trøst var noe du måtte fortjene. Og i det ubevisste lærte du at kjærlighet ikke var noe stabilt — det var noe du måtte jakte på, noe du kunne miste.
Så når du i voksen alder møter noen som gir deg akkurat den samme følelsen av uforutsigbarhet — varme, kulde, nærhet, avstand — så føles det… kjent.
Ikke trygt. Men kjent.
Hvorfor vi blir værende
Det er lett å tenke: «Hvorfor går jeg ikke bare?» Men det er ikke så enkelt når en del av deg faktisk tror at dette er kjærlighet. Når hjernen din, preget av gamle mønstre, tolker forvirring og følelsesmessig avvisning som en del av pakken. Da blir det som å være barn igjen, og håpe at hvis du bare oppfører deg riktig, vil kjærligheten bli konstant denne gangen.
Og det er nettopp denne hjerteskjærende traumeresponsen som får mange til å bli værende i noe som er langt fra sunt for dem. Fordi smerten er velkjent. Fordi lengselen etter å «få det til» blir sterkere enn behovet for trygghet. Fordi du innerst inne håper at denne gangen, denne gangen, blir det annerledes.
Men denne gangen vil fremdeles ikke det lille barnet i deg klare å redde kjærligheten – verken til foreldrene dine den gang, eller den nye kjærligheten nå. Denne gangen går også den nye kjærligheten. Og du blir sittende igjen med følelsen av at du aldri kommer til å bli elsket for den du er.
Det er den vondeste stillheten. En tomhet som ikke bare handler om den andre – men om hele livets tyngde som kaster seg ned i brystet ditt og visker: “Du er ikke verdt å bli.”
Det lille barnet i deg har lært at kjærlighet er noe man må jobbe hardt for. At man må tilpasse seg, prestere, kjempe. Og det er det som gjør det så vondt – fordi ekte kjærlighet… den trenger ikke fortjeneste. Den er ikke noe du må bevise deg verdig. Den er gitt. Den bare er.
Men det er vanskelig å ta imot noe du aldri lærte å forvente.
Når vi forveksler intensitet med kjærlighet
«Hot» føles som bekreftelse. «Cold» føles som straff. Men sammen blir de en form for avhengighet. En emosjonell berg-og-dal-bane som gjør deg ør, men levende.
Men ekte kjærlighet er ikke en karusell. Den er jevn. Den er trygg. Og for mange av oss, føles den typen kjærlighet nesten… kjedelig.
Fordi vi aldri lærte at ro var kjærlighet. Vi lærte at uro var det.
Helbredelse begynner med bevissthet
Når du begynner å se mønstrene — når du skjønner at det ikke bare er «dem», men at dette er kjent territorium for deg — da har du allerede begynt å helbrede.
Neste gang noen trekker seg unna uten forklaring, og du kjenner den paniske frykten komme, så spør deg selv:
Er det meg som reagerer på nåtid, eller er det mitt indre barn som skriker etter stabilitet?
Du kan ikke endre barndommen din. Men du kan lære deg selv hva ekte kjærlighet faktisk skal føles som. Og kanskje, en dag, kan du bli den voksne som blir – for deg selv.
💔 Å elske en dismissive avoidant – når nærhet føles farlig
Å elske noen med en dismissive avoidant (DA) tilknytningsstil kan føles som å danse i skyggen av et løfte som aldri ble sagt høyt. De virker rolige. Uavhengige. Tiltrekkende. Nesten magnetiske i sin kontroll.
Men like plutselig som de dukket opp, forsvinner de. Og du blir stående igjen og spørre:
Hva skjedde egentlig? Var det meg?
Det var aldri bare deg.
💔 Hvorfor er de sånn? Hvorfor skyver DA kjærlighet bort?
Ingen blir født følelsesmessig utilgjengelige. Ingen blir født redde for kjærlighet. Men vi lærer – ofte tidlig – at kjærlighet er farlig, betinget, eller forbundet med tap av kontroll.
En person med dismissive avoidant tilknytningsstil har ofte vokst opp i omgivelser hvor:
Følelser ble ignorert, latterliggjort eller sett på som upraktiske
De ble rost for å være “selvstendige” og “modne” – les: ikke til bry
Nærhet betydde ansvar, skam eller kritikk
Sårbarhet aldri ble møtt med trygghet
Så barnet i dem lærte: “Hvis jeg viser følelser, blir jeg avvist. Hvis jeg trenger noen, blir jeg skuffet. Det er tryggere å være alene.”
Når avstand føles tryggere enn tilknytning
For DA er ikke kjærlighet trygt. Det aktiverer gamle minner i kroppen – en slags følelsesmessig alarm: “Nå kan jeg miste meg selv. Nå kan jeg bli kontrollert. Nå kan noen se for dypt.”
Derfor flykter de, trekker seg bort, eller går i kampmodus. De virker kalde, men egentlig er de redde. De virker uinteresserte, men egentlig prøver de å beskytte seg selv.
De kjenner ikke seg selv – så hvordan kan de møte deg?
Et av de mest sårbare punktene ved DA er at de mangler et tydelig indre selv. De har i årevis vært ute av kontakt med følelsene sine. De definerer seg gjennom roller, prestasjoner eller andres syn på dem. Når du spør: “Hvordan føler du det?” blir de tomme. Urolige. For det spørsmålet har aldri vært trygt å stille innover før.
Så… hvorfor DA? Fordi de bærer gammelt sår de ikke vet finnes
De skyver deg bort fordi du rører ved noe de har brukt hele livet på å unngå. Følelser. Intimitet. Kontakt. Du representerer det som kan vekke både kjærlighet – og all den smerten de ikke har møtt.
Og i stedet for å gå innover og kjenne etter, projiserer de uroen på deg.
“Du er for intens.”
“Du maser.”
“Du krever for mye.”
Men egentlig er det bare den lille, redde delen i dem som sier: “Jeg vet ikke hvordan man elsker – og det skremmer meg.”
Å elske en DA er en emosjonell berg-og-dalbane
For deg som har et åpent og sårbart hjerte, kan relasjonen til en DA føles som et helvete på jord. Du føler, du søker, du uttrykker. Men det du får tilbake, er taushet. Kulde. Tilbaketrekning.
For en DA er følelser ikke en invitasjon til nærhet – men en trussel mot kontroll. Mot trygg avstand.
De sier lite – men bærer mye bitterhet
DA-typen klarer ofte ikke å uttrykke egne behov. I stedet bygger de en stille mur: en indre forakt, irritasjon og bitterhet rettet mot deg. Ikke fordi du har gjort noe galt – men fordi de forventer at du skal lese tankene deres. De holder deg ansvarlig for alt de ikke våger å si.
Følelser = svakhet? Ikke for deg. Men for dem.
DA-personer har ofte lært at følelser er tegn på svakhet. De sier ting som:
“Jeg klarer å la det gå, hvorfor må du snakke om det?”
“Du er så oversensitiv.”
For dem er følelsesmestring å ikke føle. For deg er følelser veien inn til nærhet, trygghet og kjærlighet. Det er her alt skjærer seg.
🧠 Hvorfor en DA aldri møter deg der du er – de er fast i overlevelse
Du kan ikke ha en dyp, emosjonell eller spirituell relasjon med en dismissive avoidant (DA), fordi de rett og slett ikke lever på det nivået.
De er fastlåst i overlevelsesmodus, helt nederst i Maslows behovspyramide – på nivået hvor alt handler om trygghet, kontroll og å unngå følelsesmessig risiko.
Maslows behovspyramide og DA: De kommer aldri til nivå 3
Maslows pyramide handler om menneskelig utvikling:
Fysiske behov – mat, søvn, trygghet
Trygghet og sikkerhet – struktur, kontroll, overlevelse
Kjærlighet og tilhørighet – relasjon, sårbarhet, emosjonell kontakt
Selvverd – indre trygghet, respekt for seg selv og andre
Selvrealisering og åndelig vekst
En DA er som regel stuck på nivå 2. De er ikke klare for kjærlighet (nivå 3). De har ikke kapasitet til å elske deg – fordi de bruker all energi på å beskytte seg selv.
Du kan ikke vekke noe i dem som de ikke vil se
Når du prøver å snakke med dem om følelser, intimitet, sjel eller utvikling – så føler de seg truet. De tror du krever noe de ikke kan gi. De tror du prøver å kontrollere dem.
Så i stedet for å møte deg, devaluerer de deg. De gjør narr av følelsene dine. De trekker seg unna og kaller deg “for emosjonell”. Men i realiteten: Du snakker fra nivå 3–5. De lever fortsatt på nivå 2.
Glem selvutvikling sammen – de er ikke klare
Du drømmer kanskje om å utvikle dere sammen, vokse sammen, åpne opp for noe spirituelt sammen.
Men sannheten er: De er ikke der. De er ikke klar. De er ikke villige. Og ofte: De er ikke i stand.
Å snakke om sjel, mening og kjærlighet med en DA er som å snakke om kunst med noen som fortsatt fryser og leter etter ved.
🫀 Undertrykte følelser forsvinner ikke – de setter seg i kroppen
Vi lever i en kultur som roper “tenk positivt!” hver gang noe gjør vondt. Men sannheten er: Følelser som ikke får komme ut, forsvinner ikke. De setter seg – i kroppen, i nervesystemet, i stillheten.
Undertrykte følelser fører til stress og sykdom
Når vi ikke tillater oss å kjenne det vi føler – sorg, sinne, skam, frykt – så lagres det som emosjonelt stress. Og det stopper ikke der.
Over tid kan dette manifestere seg som:
Kronisk spenning i kroppen
Hormonell ubalanse
Autoimmune sykdommer
Angst og depresjon
Utbrenthet og tretthet
Fysiske smerter uten «medisinsk grunn»
For følelsene dine har en stemme. Hvis du ikke lytter, vil kroppen tale for dem.
Å føle er ikke svakhet – det er helbredelse
Det er ikke svakhet å kjenne på det som gjør vondt. Det er ikke negativt å sitte med mørke følelser. Det er modig. Det er nødvendig.
Å “tenke positivt” hele tiden kan bli en form for emosjonell flukt. Noen ganger er det mest helbredende du kan gjøre:
Å sitte stille med tårene dine
Å kjenne pulsen i kroppen uten å dømme
Å si til deg selv: “Dette gjør vondt. Og det er greit.”
Følelser er ikke farlige. Å undertrykke dem er.
Du trenger ikke å løpe. Du trenger ikke å “fikse deg selv” med en gang. Alt du føler, har et budskap. Alt du kjenner på, bærer en invitasjon til å komme hjem til deg selv.
Du fortjener noen som er trygg nok til å møte deg
Kjærlighet krever ikke perfeksjon – men den krever tilstedeværelse. Evnen til å se. Lytte. Møte.
Og du fortjener å bli møtt. Av noen som ikke bare overlever, men som lever med åpent hjerte og åndelig dybde.
💔 Derfor prioriterer de vennskap – og ikke deg
Mange med dismissive avoidant (DA) tilknytning opplever vennskap som tryggere enn kjærlighet. Hvorfor?
Fordi vennskap gir dem sosial kontakt uten krav om sårbarhet. Det er akkurat overfladisk nok til å føles trygt. Ingen som ser for dypt. Ingen som krever noe ekte. Ingen som risikerer å vekke det de har brukt hele livet på å begrave.
Og her står du: Du som skulle være deres tryggeste person. Du som var klar for å dele både det gode og det vonde – resten av livet. Du som ønsket å være ankeret når stormen kom. Du som valgte dem. Men de valgte… alle andre.
De prioriterer venner, jobb, hobbyer, til og med fremmede – fordi alle disse relasjonene krever mindre enn du gjør.
Du krever ikke for mye. Du krever bare det de aldri har lært seg å gi: Ekte nærhet.
Så det kan virke som om de har plass til hele verden – men ikke til deg. Fordi du kom for nær. Og for dem er nærhet lik fare.
Ikke fordi du er farlig, men fordi kjærlighet krever noe de ikke har møtt i seg selv enda.
DA mangler ofte et stabilt selvbilde
Spør en DA hvem de er, og de svarer ofte med andres meninger:
Hva folk liker med dem.
Hva de gjør bra.
Hvordan de blir oppfattet.
De definerer seg selv gjennom andres blikk – fordi de mangler et stabilt indre kompass. Bekreftelse utenfra blir deres eneste speil.
De er ikke klare – før de velger å bli
DA trenger dyp, langvarig terapi for å begynne å kjenne igjen egne følelser. De må møte det de har flyktet fra hele livet – og det krever at de selv vil det.
Du kan ikke redde dem. Du kan ikke elske dem hele. Du kan bare elske deg selv nok til å gå, hvis de ikke velger å bli.
🧠 Det er ikke noe galt med deg – når en DA trekker seg unna
Når noen trekker seg bort, kan det gjøre vondt – men smerten blir mye større når du ikke forstår hvorfor det skjedde.
Det er viktig å skille mellom to ulike situasjoner:
Når noen ikke er interessert, og
Når du har blitt utsatt for en DA-discard (avvisning fra en dismissive avoidant).
Når noen ikke er interessert – og faktisk viser det
En person som ikke er interessert, er som regel tydelig:
De trekker seg tilbake tidlig
De gir ikke blandede signaler
De forsøker ikke å gjenoppta kontakt senere
Det kan være sårt, men det er klart. Du vet hvor du står. Og du kan helbrede og gå videre.
Når en dismissive avoidant gir og trekker seg tilbake
En dismissive avoidant (DA) gjør noe helt annet. De gir deg øyeblikk av intens nærhet – blikk, ord, tilstedeværelse som føles ekte og dypt.
Men plutselig trekker de seg unna. Uten forklaring. Uten emosjonell oppfølging. Og senere kan de komme tilbake som om ingenting har skjedd.
De sier kanskje at de fortsatt bryr seg – men de åpner seg aldri virkelig. Du sitter igjen med:
Forvirring
Håp
Selvbebreidelse
Og spørsmålet: Hva gjorde jeg galt?
Forskjellen på uinteresse og emosjonell utilgjengelighet
Her er nøkkelen:
En person som ikke er interessert, etterlater deg med klarhet.
En DA etterlater deg med spørsmål.
Derfor er det så vondt. For hjertet ditt vil forstå, men hodet får ingen svar.
Du er ikke alene – og det er ikke deg
Du må vite dette:
Det er ikke deg det er noe galt med.
Mange har elsket en DA og kjent på nøyaktig samme ting: Forvirring. Lengsel. Tomhet.
DA-personer utgjør en betydelig andel av befolkningen. Og det handler ikke om at de ikke liker deg – men om at de ofte ikke har kapasitet til ekte emosjonell nærhet.
Selv om de virker åpne i starten, er det et mønster: De trekker seg unna når følelsene blir dype.
Du var aldri «ikke nok»
Neste gang du stiller deg selv spørsmålet: «Hvorfor var jeg ikke nok?» Husk dette:
Det handlet ikke om deg. Det handlet om hva de ikke klarer å føle.
🔁 Dating/discard-syklusen i et dismissive avoidant forhold
1. Idealiseringsfasen – alt virker perfekt De møter deg. Du virker annerledes. Spennende. De åpner seg – litt. Det virker ekte. Og det er ekte – så lenge intimiteten ikke blir for reell.
2. Ubehaget starter – “the ick” og små avvisninger Jo nærmere du kommer, jo mer begynner de å miste interessen. De begynner å merke alt det “feil” med deg:
«Måten du tygger.»
«Du ble for klengete.»
«Jeg liker deg, men ikke sånn.»
Dette er ikke sannheten. Det er forsvaret som slår inn. Du har blitt for nær. Og nå må du pushes bort.
3. Phantom ex – skyggene fra fortiden Plutselig begynner de å snakke om en eks – en de «aldri helt kom over». Ikke nødvendigvis fordi de elsker eksen – men fordi det skaper avstand. Et slags emosjonelt skjold:
“Du kan ikke komme nær, for mitt hjerte tilhører fortsatt noen som ikke er her.”
Det er ikke eksen de lengter etter. Det er illusjonen av kontroll de klamrer seg til.
4. Historiefortelling – rasjonalisering av avvisning DA-er er ofte intelligente og veltalende. Når de trekker seg unna, følger det med lange forklaringer:
“Du er fantastisk, men det er noe som mangler.”
“Jeg føler ikke den tiltrekningen jeg burde.”
“Jeg trenger tid for meg selv. Jeg må jobbe med meg.”
Disse historiene gir dem kontroll – og deg forvirring. Men under alt:
De tåler ikke den emosjonelle nærheten. Ikke ennå.
5. Discard – tilbaketrekning, plutselig eller stille De forsvinner. Eller avviser deg høflig, men kaldt. Du blir sittende igjen og prøver å forstå hva du gjorde galt. Sannheten? Du gjorde ikke noe galt. Du ble bare for nær noen som ikke er klar for nærheten de selv sier de ønsker.
🧊 Den «store friheten» etter bruddet og hvordan det påvirker dem
Etter bruddet virker DA-er ofte lettet, frie, til og med glade. De dater igjen. Går på byen. Fokuserer på jobb. De virker som om de ikke tenker på deg i det hele tatt – selv etter 6, 10 eller 15 år sammen.
Men dette er illusjonen av frihet. I virkeligheten er det emosjonell dissosiasjon: de unngår å kjenne etter. De kjenner ikke sorg, fordi de aldri lot seg selv binde nok til å måtte sørge når det var over. I stedet får de sitt dopaminrush fra distraksjoner:
Nye flørter
Overfladisk sex
Porno
Rusmidler
Overarbeid
Ofte går de rett inn i et nytt forhold – ikke fordi de elsket denne personen mer enn deg, men fordi de vil rømme fra savnet og alle følelsene de ikke klarer å kjenne på. Den nye partneren er ikke nødvendigvis bedre enn deg – de er kanskje bare mindre triggende, fordi de ikke prøver å komme så dypt inn i hjertet deres slik du gjorde. Og det føles tryggere for noen som frykter ekte intimitet.
Kanskje kommer de tilbake til deg etter en tid og later som ingenting har skjedd. Men gir du dem en ny sjanse uten at de har vært i langvarig terapi, vil de forlate deg enda raskere enn sist gang. De er som regel bare tilbake for å forsikre seg om én ting:
At du fortsatt vil ha dem. At du fortsatt gir dem bekreftelse.
Men det er aldri et reelt løfte om nærhet. Det er et besøk – ikke et hjem.
Men etter 3–6 måneder, hvis du klarer å gi dem fullstendig fred og avstand, skjer noe: Alt roer seg. Og da… kommer tomheten.
Da kommer minnene tilbake. Små øyeblikk. Stillheten. Tryggheten du ga dem. Og da kommer spørsmålene:
“Gjorde jeg en feil?” “Var det jeg som ødela dette?” “Hvorfor savner jeg noen jeg selv dyttet bort?”
De savner deg. Men de vet ikke hvordan man sier det.
💡 Hva skjer i kroppen? Dopamin vs. oksytocin, serotonin og vasopressin
DA-er jager ofte dopamin – kicket av noe nytt, spennende, intenst. Det gir en følelse av kontroll og frihet. Men ekte kjærlighet er ikke dopaminbasert. Den bygges av andre, dypere kjemiske forbindelser:
✨ Oksytocin – kjent som “kjærlighetshormonet”, skaper følelsen av trygghet og tilknytning. Det utløses ved fysisk nærhet, tillit og følelsesmessig intimitet. DA-er frykter ofte denne nærheten, fordi den krever sårbarhet.
✨ Serotonin – gir stabilitet og balanse i humøret. Det er viktig for langvarig følelsesmessig velvære, men DA mangler ofte denne balansen fordi de konstant er i fluktmodus – vekk fra dype følelser.
✨ Vasopressin – er knyttet til lojalitet og langsiktig binding. Det er et hormon som fremmer ønsket om å holde fast ved en partner. Men for DA kan binding føles som fangenskap, og de unngår ofte det som fører til denne typen kjemisk tilknytning.
De unngående: Når kjærlighet aktiverer flukt
For personer med unngående tilknytningsstil (DA) kan trygghet kjennes truende. Ikke fordi de ikke vil elske, men fordi nervesystemet deres har koblet intimitet med smerte, kontroll, eller overveldelse.
Så mens de kanskje sier at de vil ha nærhet – jager de i virkeligheten etter flukt. Et nytt prosjekt. En ny relasjon. En distraksjon. Noe som holder dem i avstand fra det som trigger dem mest: Ekte emosjonell kontakt.
Det de egentlig trenger, er helbredelse – ikke flere distraksjoner.
Elsk deg selv nok til å gå
Hvis du har behov for kjærlighet, emosjonell trygghet og stabilitet – hold deg unna mennesker som ikke er emosjonelt tilgjengelige, inntil de selv har gjort det indre arbeidet.
De fleste DA er sterkt fastlåst i sine mønstre. Uten dyp terapi og langvarig, indre transformasjon, skjer det sjelden en varig forandring.
Dette er ikke et hatbrev. Det er en kjærlighetserklæring til deg – som har brukt nok av livet ditt på å vente på noen som ikke ser deg fullt ut.
Hvorfor tiltrekkes du av dem som ikke kan elske deg?
Still deg selv de spørsmålene som virkelig teller:
Hvorfor blir jeg tiltrukket av utilgjengelige mennesker?
Hva skjedde i barndommen min?
Måtte jeg jage etter kjærlighet for å få den?
Ofte tiltrekkes vi av det som er kjent, ikke det som er sunt. Vi gjenskaper barndommens mønstre – og søker bekreftelse fra de som ligner på dem som først såret oss.
Det føles som kjærlighet. Men egentlig er det bare emosjonell gjenkjenning av et gammelt sår.
Du fortjener mer enn å jage
Kjærlighet skal ikke gjøre deg urolig, forvirret eller liten. Den skal få deg til å vokse. Puste. Være deg selv.
Så neste gang du kjenner deg tiltrukket av noen som ikke ser deg, spør deg selv: “Elsker jeg meg selv nok til å gå?”
Å heale handler ikke bare om å forstå dem – men å forstå deg selv. Og kanskje vil de heller aldri innrømme det – selv for seg selv.
💕 Anbefalte bøker for videre forståelse og heling
📚 Attached – Amir Levine & Rachel Heller En moderne klassiker som forklarer de ulike tilknytningsstilene – trygg, engstelig, unngående og desorganisert – og hvordan de påvirker våre kjærlighetsforhold.
📚 Hold Me Tight – Dr. Sue Johnson Lærer deg hvordan trygg emosjonell tilknytning bygges i forhold, og hvorfor det er avgjørende for varig kjærlighet.
📚 The Body Keeps the Score – Bessel van der Kolk Forstå hvordan barndomstraumer og emosjonell undertrykking setter seg i kroppen – og hvordan vi kan helbrede gjennom kroppen og nervesystemet.
📚 Polyvagal Theory in Therapy – Deb Dana En dypere forståelse av hvordan nervesystemet regulerer trygghet, kontakt og tilknytning. Relevant for å forstå hvorfor DA ofte er i konstant beredskap.
📚 Running on Empty – Dr. Jonice Webb Om effekten av emosjonell forsømmelse i barndommen. Spesielt verdifull for deg som alltid føler deg «ikke sett» og trekkes mot utilgjengelige partnere.
📚 Women Who Love Too Much – Robin Norwood En banebrytende bok for deg som stadig havner i relasjoner med mennesker som ikke kan elske deg tilbake. Den hjelper deg å forstå hvorfor, og hvordan du kan bryte mønsteret.
📚 Men Who Can’t Love – Steven Carter & Julia Sokol Spesifikt om menn som trekker seg unna når forholdet begynner å bli nært og ekte. En ærlig og direkte bok om unngåelsesmønstre i kjærlighet.
Hun sto der med blikket vendt bort, som om hun prøvde å gjemme seg i vinden. Han lente seg mot en kald murvegg, hendene i lomma som alltid, som om han bar på alt han aldri sa.
De sa ingenting med en gang. Det var stillheten som snakket først.
Han så ned. «Jeg… visste ikke hvordan jeg skulle være nær deg uten å miste meg selv.» Hun smilte bittert. «Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle være meg selv uten å miste deg.»
Et øyeblikk – bare ett – så hun inn i øynene hans. Ikke som før, ikke med håp, men med forståelse. Med det blikket man bare har når man har grått alene i mørket og blitt sterkere av det.
Han: «Da du sa du hadde funnet en annen… det gjorde vondt.» Hun: «Jeg løy. Det var lettere enn å si at jeg ventet på deg til jeg ikke klarte mer.»
Luften mellom dem dirret. Ikke av håp, men av alt som kunne vært. Alt som nesten var.
Han: «Jeg trodde du ville bli. At du ville forstå at jeg trengte tid.» Hun: «Jeg trengte trygghet. Ikke stillhet.»
Stillheten kom tilbake, men denne gangen føltes den annerledes. Mykere. Mer ærlig.
Han: «Jeg savnet deg.» Hun: «Jeg savnet oss… men vi var aldri på samme sted samtidig.»
De smilte, og det var ekte. Ikke et løfte, ikke en ny start – bare en slags fred.
Hun: «Kanskje vi møttes for å lære noe vi bare kunne lære gjennom hverandre.» Han: «Kanskje vi møttes for å miste noe vi trodde vi måtte ha… for å finne det vi egentlig trenger.»
Og så gikk de hver sin vei.
Ikke fordi det ikke var kjærlighet. Men fordi kjærlighet alene ikke alltid er nok – ikke når frykt er høyere enn håpet.
Hun gikk videre – med hjertet tyngre, men blikket klarere. Og som livet ofte gjør, førte det henne tilbake til det samme mønsteret. Et nytt ansikt, samme tomhet. Samme stillhet forkledd som trygghet. Og hun kjente igjen smaken av å vente, av å tvile på om hun var nok.
Men denne gangen ble hun ikke.
Hun vendte seg innover. Lærte å holde seg selv i det rommet andre alltid forlot. Hun ble tryggheten hun lengtet etter. Og sakte, varsomt, åpnet hun døren for en kjærlighet som ikke fikk henne til å krympe. En som så henne. Holdt henne. Møtte henne.
Den trygge drømmen hun en gang trodde bare fantes i fantasien, sto der – ekte. Stille. Ikke som et eventyr. Men som et hjem.
En dag skal jeg bli lykkelig. En dag skal jeg smile fra hjertet igjen. En dag skal jeg finne fred.
Men… hva om en dag aldri kommer? Hva om “en dag” bare er en utsettelse du har blitt vant til å leve med? Et sted i fremtiden du bruker som unnskyldning for å ikke velge det nå?
For hvis du er på jakt etter lykken – kommer du aldri til å fange den. Og hvis du utsetter gleden, vil du lære kroppen at glede alltid må vente. At du aldri er helt klar. Aldri helt “der”.
Men sannheten er dette:
Glede er et valg. Ikke noe noen kan tvinge deg til. Ikke noe du må bli overbevist om. Glede er noe du må velge – for deg selv. Hver dag. Fordi du ser den.
Du ser den i lyset gjennom gardinene. I stillheten mellom tankene. I latteren din, selv etter tårer. Du ser den i livet – akkurat slik det er.
Og kanskje det vakreste av alt: Å kjenne gleden i bare å være med deg selv. Å sitte i stillhet og smile fordi du elsker ditt eget nærvær. Den typen selvkjærlighet som ikke handler om bekreftelse, men bare en stille visshet om at det er godt å være deg.
Alt du lengter etter finnes her. Nå. I dette øyeblikket.
Så bli glad i dag. Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi du valgte det. Fordi du lever. Fordi du er deg.
Du får nærhet. Ord. Blikk. Ømhet. De åpner opp, og du tenker: Dette, dette er ekte. Men så endres alt. Kulden kommer. De blir tause. Avvisende. Likegyldige. Uten forklaring.
Og når du spør hva som skjer, får du høre at du overreagerer. At du er for sensitiv. Plutselig begynner du å tvile på deg selv: Kanskje jeg tar feil? Kanskje det er meg?
Men nei. Det er ikke deg. Det er en giftig dynamikk som får deg til å føle at du må fortjene kjærlighet – i stedet for bare å bli elsket.
🎰 Intermittent Reinforcement – derfor blir du
Psykologer kaller dette intermittent reinforcement – når du får kjærlighet og bekreftelse av og til, men aldri jevnt eller konsekvent. Akkurat som i et casino, hvor du vinner litt nå og da, akkurat nok til å få håp – men ikke ofte nok til at du går i pluss.
Denne typen «belønning» er den mest avhengighetsskapende. Hjernen din kobler de små dryppene av nærhet til trygghet, og du begynner å jage dem. Du håper. Venter. Gir mer. Mister deg selv.
Det er ikke kjærlighet. Det er emosjonell gambling. Og du taper – hver gang.
Hvis det startet sånn – er grunnlaget allerede ødelagt
La meg være helt ærlig: Hvis forholdet startet med følelsesmessig usikkerhet, forvirring og utrygghet – da er grunnlaget allerede ødelagt. Du trenger ikke vente på at det skal falle sammen. Det er allerede sprukket i bunnen.
Det du har bygget på er ikke kjærlighet. Det er håp blandet med selvfornektelse. Det er du som prøver å finne mening i noe meningsløst, trygghet i noen som aldri var trygge å elske.
Mennesker som gir deg uro, stillhet, kulde og forvirring som standard – er ikke mennesker du skal ha i livet ditt.
Det spiller ingen rolle hvor mye du elsker dem. De kan ikke være din trygghet, din fremtid, eller din kjærlighet – fordi de aldri var det fra starten.
💔 Mennesker med traumer blir ofte de største ofrene
Dette er det mest hjerteskjærende av alt:
Mennesker med traumer, med barndom uten trygghet, med en kjærlighetserfaring som lærte dem å jage og tvile – blir ofte de som tiltrekkes og rammes hardest av slike relasjoner.
De er vant til utrygghet. De tåler mer enn de burde. De tror de må jobbe for kjærlighet, bevise verdien sin, tåle smerte i bytte mot varme.
Og det gjør dem til perfekte mål for mennesker som gir lite – men vet hvordan de skal gi akkurat nok.
Men vet du hva? Hvis du kjenner deg igjen, betyr det ikke at noe er galt med deg. Det betyr at du ble lært opp til å tåle for mye. Og at du endelig ser det.
Det er ikke du som trenger å bli fikset. Det er du som endelig trenger trygghet – ekte trygghet – og ingen skal få deg til å skamme deg for det.
Hvorfor det er så vanskelig å gå
Fordi du har investert. Tid. Tålmodighet. Følelser. Du tenker: «Jeg kan ikke gi opp nå – da har alt vært for ingenting.»
Men vet du hva? Alt har allerede vært for ingenting. Ikke fordi du ikke prøvde – men fordi du var alene om å prøve.
Du har vært med på et følelsesmessig lotteri. Og huset vinner alltid.
❓Hvis de elsker deg – hvorfor sårer de deg?
Dette spørsmålet må stilles høyt:
Hvordan kan noen som påstår å elske deg – samtidig være den som gjør deg mest vondt?
Hvis kjærligheten deres gjør deg usikker, urolig, knust – gang på gang – Hvis de sier «jeg er glad i deg», men handler på måter som bryter deg ned – Hvis de lar deg sitte alene og gråte over ting de gjorde –
Så er det ikke kjærlighet.
For ekte kjærlighet prøver ikke å skade. Den prøver å forstå. Den sier unnskyld. Den gjør bedre. Ikke verre.
Kjærlighet sier ikke bare «jeg elsker deg» – den viser det i handling, igjen og igjen, til det ikke er noen tvil.
💗 Hva kjærlighet faktisk er
For deg som har glemt det. Eller aldri lært det. Dette er kjærlighet:
Kjærlighet er trygghet, ikke usikkerhet.
Kjærlighet er stabilitet, ikke forvirring.
Kjærlighet er omsorg, ikke straff.
Kjærlighet er tilstedeværelse, ikke stillhet.
Kjærlighet er gjensidig, ikke betinget.
Kjærlighet får deg til å puste roligere – ikke gå med en klump i halsen.
Når kjærligheten krever at du mister deg selv, er det ikke kjærlighet
Ekte kjærlighet føles ikke som forvirring. Den er ikke perfekt – men den er trygg. Den bygger deg opp, ikke bryter deg ned.
Kjærlighet som må jages, er ikke kjærlighet. Det er kontroll.
Så… jeg går. Og kanskje du burde det også.
Ikke fordi jeg ikke elsket. Men fordi jeg elsker meg selv mer enn en versjon av kjærlighet som får meg til å tvile på min egen verdi.
Jeg vil ikke ha kjærlighet som føles som et spill. Jeg vil ikke trekke i noen emosjonell spilleautomat og håpe på nærhet. Jeg vil ikke leve på kanskje, hvis og neste gang.
Jeg vil ha ekte. Trygt. Gjensidig. Og det starter med at jeg sier: Nok nå.
Har du opplevd dette? Del gjerne din historie. Du er ikke alene. Og kanskje, bare kanskje, hjelper det noen andre å åpne øynene. Kanskje også deg selv.
