Eventyret om Elven som ville finne havet

Det var en gang en liten elv som rant ned fra fjellene.
Hun hadde reist langt, og vannet hennes var klart og sterkt.
Men under reisen hadde hun lært én ting:
at hvis hun ikke passer på seg selv, ville verden bruke henne opp.

Så hun ble forsiktig.
Hun bar alle steinene selv,
flyttet dem når de sto i veien,
og prøvde å kontrollere retningen sin.
For hun var redd for å bli mistet.

Elven pleide å se på fuglene som fløy over henne og sukket:
«De stoler på vinden. Jeg skulle ønske jeg kunne stole på livet sånn.»

Men en dag møtte hun en gammel eik som vokste ved bredden.
Eiken lente seg mot henne og sa med myk stemme:
«Du ser sliten ut, lille elv.»

«Jeg må bære alt,» svarte hun.
«Hvis jeg slipper, vet jeg ikke hvor jeg havner.»

Eiken lo mildt.
«Men, kjære deg… du er en elv. Du er skapt for å flyte.
Når du slutter å kjempe mot strømmen,
er det først da du finner havet du lengter etter.»

Elven ble stille.
Hun så på vannet sitt, fullt av reflekser av sol og skygge,
og innså hvor mye energi hun hadde brukt på å holde fast i breddene.
Så hun lukket øynene, tok et dypt pust,
og slapp taket.

Hun sluttet å dytte mot steinene.
Hun sluttet å frykte fallet.
Og for første gang, fløt hun fritt.

Strømmen bar henne ikke bort, den bar henne hjem.
Gjennom enger, under månen, forbi byer og minner.
Og da hun endelig nådde havet,
hvisket vinden til henne:

«Se? Når du overgir deg, mister du ingenting.
Du blir bare større.»