Eventyret om Lysbarnet og Maskeland.
Det var en gang et barn av lys.
Det ble født i en dal der alle sjeler kom nakne til verden, ekte, åpne og fri.
Men så snart barnet tok sine første steg mot byen, kom skyggene nærmere.
«Her i Maskeland,» sa en voksen med stiv maske og rette skuldre,
«må du bære en rolle. Uten en maske vil ingen se deg. Ingen høre deg. Ingen forstå deg.»
Barnet, som ønsket å bli sett og elsket, tok imot masken.
Først føltes det rart. Ansiktet klødde. Hjertet ble stille.
Men folk smilte. De nikket. De sa:
«Nå passer du inn.»
Tiden gikk, og barnet vokste.
Det ble flink. Det ble likt.
Det lærte å bytte maske etter hvem det møtte,
én for skolen,
én for familien,
én for kjærlighet,
én for seg selv.
Til slutt fantes det en hel vegg med masker,
og barnet visste ikke lenger hvilket ansikt som var ekte.
Men en natt,
da vinden bar viskningene fra de gamle fjellene,
hørte barnet et rop, svakt, men kjent:
«Kom hjem.»
Barnet våknet med tårer på kinnet og gikk alene til speilet.
Der stod ikke et barn,
men en skygge med fremmede øyne.
Maskene hadde begynt å gro fast i huden.
Hjertet banket bak vegger det selv hadde bygget.
«Men hvem er jeg?» hvisket barnet,
«hvis jeg legger ned masken?»
En stemme svarte fra dypet:
«Du er det som gjenstår når alle rollene stilner.
Du er det som alltid har vært bak masken, stille, levende, ekte.»
Barnet tok mot til seg,
og én etter én begynte det å fjerne maskene.
Det gjorde vondt.
Folk snudde ryggen til.
Noen lo.
Noen ble redde.
Men de som også hadde kjent ropet i vinden, de ekte,
kom nærmere.
De smilte med øyne som kjente igjen lyset.
Og da barnet til slutt sto der, uten noe å skjule seg bak,
begynte det å gløde fra innsiden.
Ikke fordi det ville bli sett i det beste lyset,
men fordi det endelig var seg selv.
