Eventyret om Hjertet som våknet
Det var en gang et hjerte som vandret gjennom verden, alltid på leting etter kjærlighet. Hjertet lengtet etter å bli sett, å bli holdt, å være viktig for noen.
En dag møtte det et annet hjerte som var vakkert å se på, fullt av ord om lys, healing og sjelereiser. De snakket om skygger og fred, og hjertet trodde endelig det hadde funnet sitt speil. Når de var sammen, føltes det intenst og levende. Men når de var fra hverandre, ble alt stille og kaldt. Hjertet følte seg lite, oversett og ikke prioritert.
Hver gang hjertet ba om mer nærhet, ble det kalt “dramatisk.” Men hjertet visste sannheten: det er når man fortsatt kjemper at man fortsatt bryr seg. Det er ikke drama å ønske å redde noe man elsker. Det er ikke drama å snu hver stein og gjøre alt man kan for å beholde det.
Men hjertet ble redd, for dette mønsteret hadde det vært gjennom så mange ganger før. Det visste hvor denne veien ledet: til å ofre seg selv for en kjærlighet som ikke møtte det tilbake. Og hjertet visste også at det kunne ofre alt for kjærlighet, men ikke for en som ikke møtte det på samme sted. For når bare ett hjerte bærer hele den emosjonelle byrden, slik det hadde gjort så mange ganger før, vil det sakte miste sin selvrespekt og glede.
Og en dag hørte hjertet de ordene som stakk dypest:
«Du er ikke en prioritet i livet mitt.»
Den natten gråt hjertet stille under stjernene, og et spørsmål våknet inni det:
«Hvorfor søker jeg kjærlighet på steder som får meg til å føle meg uviktig? Er dette virkelig kjærlighet?»
Og i stillheten kom svaret:
Kjærlighet er ikke den som får deg til å tvile på din verdi. Kjærlighet er den som gjør deg rolig, trygg og viktig uten at du må be om det.
Fra den dagen begynte hjertet å lete på en ny måte. Ikke etter intensitet eller kaos, men etter fred. Ikke etter noen som speiler, men etter noen som virkelig ser. Og da hjertet fant denne roen i seg selv, ble det klart:
«Jeg velger ikke lenger de som gjør meg liten. Jeg velger den kjærligheten som føles som et trygt hjem.»
Og slik brøt hjertet sitt gamle mønster og fant seg selv. Og med et stille smil hvisket hjertet:
«Takk til den som lærte meg å finne min verdi tilbake.»
