Eventyret om Elara og De Glemske Skyggene

Det var en gang en ung kvinne som het Elara. Hun levde i en dal der vinden aldri hvilte. Den bar med seg andres stemmer. Spørsmål. Dommer. Krav om forklaring.
Fra morgen til natt prøvde Elara å svare.
Hun gikk fra hus til hus. Hjerte til hjerte. For å forklare hvem hun var, hvorfor hun hadde gjort som hun hadde gjort, og hvor hennes sanne intensjoner lå.

Men jo mer hun forklarte, jo sterkere ble vinden.
Stemmer ble flere, og skyggene dypere.

En natt, da månen lyste klarest, møtte Elara en gammel kvinne ved en elv. Hun holdt en lykt uten flamme.

«Du bærer på en byrde som ikke er din,» sa kvinnen stille.
«Du prøver å få Skyggene til å se lyset ditt. Men Skygger ser ikke. De tror bare på mørket.»

Elara sank sammen. «Men hvis jeg bare finner de rette ordene…»

Den gamle smilte. «Ordene dine er vakre. Men de kan ikke åpne øyne som har valgt å være lukket. Du skylder ingen en forklaring på din eksistens.»

Hun rakte henne lykten. «Denne er ditt lys. Hver gang du forklarer deg for dem som ikke ønsker å forstå, gir du bort en flamme. Hold den nær. Den er din vei. Ikke deres.»

Elara tok imot lykten. Da hun gjorde det, tente et gyllent lys seg i mørket.
Stemmer forsøkte å rope, men ble svakere. Skygger prøvde å nærme seg, men smeltet i varmen.

Fra den dagen gikk Elara stille videre.
Vinden bar fortsatt historier om henne. Noen sanne. De fleste ikke.
Men hun svarte aldri mer.

Hun bar sitt lys. Ikke som et våpen, men som et vitne.
Et vitne på at frihet ikke kommer når verden endelig forstår deg.
Men når du ikke lenger trenger å bli forstått.

Og slik ble Elara fri. Ikke fordi Skyggene forsvant.
Men fordi hun ikke lenger danset for dem.