Gutten og vinden
Det var en gang en gutt som het Ner, født i en verden der vinden blåste sterkt. Når han var liten og ble redd eller trist, forsøkte han å søke trøst – et fang, en hånd, et lyttende blikk.
Men det han møtte, var ofte:
«Ikke vær så sensitiv.»
«Slutt å gråte.»
«Gå og skjerp deg.»
Han lærte tidlig at følelsene hans var for mye. At stillhet var tryggere enn sårbarhet. At det ikke fantes rom for å være liten og trenge noen.
Så han begynte å bygge.
Ikke med stein, men med avstand.
Vegger av kontroll
Ner bygget murer rundt hjertet sitt. Han ble flink. Effektiv. Rasjonell.
Folk beundret hvor selvstendig han var. De kalte ham sterk.
Men ingen spurte hva det kostet ham.
Han lærte å si:
«Jeg har det fint.»
«Jeg trenger ingen.»
«Alt under kontroll.»
Og han trodde på det – lenge.
Kroppen husker det sinnet glemmer
Men inni murene var det uro. Først usynlig – som svake vibrasjoner under bakken.
Så sterkere: søvnløse netter, trykk i brystet, rastløshet.
Han jobbet mer. Holdt seg opptatt. Lot aldri stillheten komme nær.
Men kroppen begynte å protestere.
For følelsene han nektet å kjenne, la seg som vekt i kroppen:
Som knuter i magen. Som hodepiner. Som tretthet uten grunn.
En dag sa kroppen stopp.
Ikke med et rop.
Med et knekk.
Da murene falt
Det kom ikke dramatisk. Bare en stille kollaps. En tomhet der han pleide å fungere.
Fokuset forsvant. Energien tok slutt. Kroppen føltes tung og fremmed.
Og da, i stillheten, kom minnene:
Små versjoner av seg selv, med tårevåte kinn og tomme blikk.
Øyeblikk der han trengte trøst og ble møtt med avvisning.
Det var ikke bare følelsene som kom tilbake.
Det var barnet i ham som endelig fikk hviske:
«Jeg var aldri for mye. Jeg var bare alene.»
Regn og røtter
Så Ner satt seg ned.
Og for første gang på lenge, gjorde han ingenting.
Han bare følte.
Han gråt.
Ikke fordi han var svak.
Men fordi han endelig torde å ikke være sterk hele tiden.
Og kroppen pustet ut.
For det vi ikke får lov til å uttrykke, setter seg i kroppen.
Og det vi har blitt avvist for én gang, beskytter vi oss mot resten av livet – til vi tør å åpne igje
Kroppen pustet igjen.
Følelsene – de han hadde brukt et liv på å unngå – ble ikke lenger fiender, men veivisere.
Og han begynte å forstå at det å føle er ikke å falle sammen.
Det er å bli hel.
Moral:
Når barn blir møtt med avvisning for følelsene sine, lærer de å stenge hjertet for å overleve.
Men kroppen husker. Og det vi ikke tør å føle, gjør oss til slutt syke.
Vi trenger ikke være stein for å være sterke.
Vi trenger å være sanne.
