«Huset med det knirkende gulvet»

Det var en gang et lite barn som bodde i et gammelt hus langt inne i skogen. Et hus med tykke vegger og et gulv som alltid knirket, uansett hvor forsiktig man gikk.

I dette huset lærte barnet å lytte før hun snakket, å tolke før hun spurte, å elske med hjertet i hendene – alltid redd for at det kunne bli tatt fra henne.

Kjærligheten i huset var uforutsigbar. Noen dager duftet det nybakt brød og latter, andre dager falt stillheten ned som et tungt teppe, uten noen forklaring. Dører smalt uten grunn. Blikk ble harde. Og selv om barnet lengtet etter trøst, visste hun aldri når det var trygt å nærme seg.

Hun lærte seg å bli liten. Usynlig. Fornøyd. Hun tilpasset seg, for kjærligheten kom ofte med betingelser. Hun ble flink til å lese rom, stemninger, pauser mellom ord. Og inni seg begynte hun å tro: Jeg må gjøre meg fortjent til kjærlighet. Jeg må være god nok. Jeg må ikke være for mye.

Og så vokste hun opp.

Hun forlot huset, men huset forlot aldri henne. Det bodde i hjertet hennes, i måten hun elsket på. I hvert forhold hun gikk inn i, bar hun med seg frykten for plutselig stillhet. Hun ble den som sendte lange meldinger når hun ikke fikk svar. Den som overtenkte hvert blikk. Den som ga for mye, for raskt, og alltid ventet på at noen skulle trekke seg bort.

Og når de gjorde det – selv litt – våknet gulvknirket i brystet igjen. Ikke som en lyd, men som et ekko av gamle følelser: Er det min feil? Går du fordi jeg ikke er verdt å bli?

Hun hatet at hun var så «følsom», men innerst inne visste hun at det bare var det lille barnet i henne som fortsatt sto ved døren, ventet på noen som skulle komme tilbake og si:
Jeg er her. Jeg går ingen steder. Du er elsket – uten å måtte prestere for det.

En dag, mange år senere, kom hun tilbake til huset i en drøm. Det sto der fortsatt, stille, omgitt av tåke. Hun gikk inn. Gulvet knirket som før, men denne gangen stoppet hun ikke opp. Hun gikk. Rom for rom. Hun fant sitt gamle barnerom og satte seg på gulvet. Lukket øynene. Og i det hun pustet, pustet hun ikke som barnet lenger, men som kvinnen hun var blitt.

Hun hvisket til seg selv:
Det var aldri deg det var noe galt med.
Det var aldri kjærligheten du ba om som var for mye.
Du trengte bare trygghet. Og det skal du få nå – av meg.

Fra den dagen sluttet hun å jage kjærlighet. Hun begynte i stedet å gi seg selv det hun aldri fikk før: tålmodighet, forståelse, og rom til å være hel – også når hun var redd.

Og huset?
Det sluttet aldri å knirke.
Men nå visste hun: lydene betydde ikke fare.
De betydde historie.
De betydde vekst.
De betydde overlevelse.