Hun sørget for forholdet mens det fortsatt levde

Det er lett å tro at hun gikk uten å føle.
At hun plutselig sluttet å bry seg.
At hun bare lukket døren og forsvant.

Men det mange ikke ser, er at hun sørget lenge før forholdet tok slutt.

Hun gikk ikke da alt begynte å rakne.
Hun ble.
Og hun kjempet.

Hun tok samtalene.
Hun stilte spørsmål, strakte seg, justerte seg, bar stillheten, bar frustrasjonen – alene.
Hun ba om nærhet, ble møtt med kulde.
Hun ba om ærlighet, ble møtt med unnvikelse.
Hun ba om å bli sett, men ble kalt sensitiv, dramatisk, masete.

Det var da sorgen begynte. Ikke på slutten – men midt i forholdet, da hun innså at hun var den eneste som virkelig forsøkte å redde det.
Hver gang hun åpnet seg, og ble avvist, la hun fra seg en liten bit av kjærligheten sin.
Bit for bit.
Følelse for følelse.
Til det ikke var noe igjen å kjempe med.

Og når hun til slutt gikk, gjorde hun det ikke kaldt eller kynisk.
Hun gjorde det stille – fordi hun hadde sørget ferdig.
Fordi hun visste at hun hadde gjort alt hun kunne.

Hun hadde tilpasset seg så mye at hun nesten ikke kjente seg selv igjen.
Hun hadde lagt egne behov til side for å holde på noe som ikke var gjensidig.
Hun hadde vært oksygenet som holdt forholdet i live – men mistet sin egen pust i prosessen.

Når en kvinne slutter å sende meldinger, slutter å spørre, slutter å forklare – da spiller hun ikke spill.
Hun har bare sluttet å håpe.

Kvinnens kjærlighet er sjelden stille i begynnelsen.
Hun gir. Hun viser. Hun sier.
Og om hun bryr seg, så merkes det.
Men når hun slutter å bry seg, da er det fordi hun har brukt opp hele seg på å bry seg alene.

Hun går ikke fordi hun ikke elsket.
Hun går fordi hun elsket for mye, for lenge – uten å bli møtt.

Og kanskje det mest hjerteskjærende av alt:
Hun går ikke med bitterhet, men med fred.
For hun vet nå hva hun er verdt.
Og hun vet at kjærlighet aldri skal koste selvverd.