Gjenoppleve barndomstraumer gjennom «hot and cold»-dynamikken i et forhold

Det begynner ofte intenst. Blikkene, varmen, nærheten. Du føler deg sett på en måte du kanskje aldri har blitt før. Som om noen endelig har åpnet døren til et rom i deg som har stått mørkt og tomt i årevis. Men plutselig forandres temperaturen. Stillheten setter inn. Kulden kommer. Og du skjønner ikke hva som skjedde.

Dette er hot and cold-dynamikken.

Og for mange av oss er det mer enn bare frustrerende — det er gjenopplevelsen av et gammelt sår. Et sår som river opp noe dypt og sårt i oss. En traumerespons som er hjerteskjærende vond å kjenne på — gang på gang.

Barndommens følelsesmessige klima

Kanskje vokste du opp med foreldre eller omsorgspersoner som svingte mellom varme og kulde. En dag var du elsket, neste dag usynlig. Kanskje kjærligheten var betinget. Kanskje trøst var noe du måtte fortjene. Og i det ubevisste lærte du at kjærlighet ikke var noe stabilt — det var noe du måtte jakte på, noe du kunne miste.

Så når du i voksen alder møter noen som gir deg akkurat den samme følelsen av uforutsigbarhet — varme, kulde, nærhet, avstand — så føles det… kjent.

Ikke trygt. Men kjent.

Hvorfor vi blir værende

Det er lett å tenke: «Hvorfor går jeg ikke bare?»
Men det er ikke så enkelt når en del av deg faktisk tror at dette er kjærlighet. Når hjernen din, preget av gamle mønstre, tolker forvirring og følelsesmessig avvisning som en del av pakken. Da blir det som å være barn igjen, og håpe at hvis du bare oppfører deg riktig, vil kjærligheten bli konstant denne gangen.

Og det er nettopp denne hjerteskjærende traumeresponsen som får mange til å bli værende i noe som er langt fra sunt for dem. Fordi smerten er velkjent. Fordi lengselen etter å «få det til» blir sterkere enn behovet for trygghet. Fordi du innerst inne håper at denne gangen, denne gangen, blir det annerledes.

Men denne gangen vil fremdeles ikke det lille barnet i deg klare å redde kjærligheten – verken til foreldrene dine den gang, eller den nye kjærligheten nå. Denne gangen går også den nye kjærligheten. Og du blir sittende igjen med følelsen av at du aldri kommer til å bli elsket for den du er.

Det er den vondeste stillheten. En tomhet som ikke bare handler om den andre – men om hele livets tyngde som kaster seg ned i brystet ditt og visker: “Du er ikke verdt å bli.”

Det lille barnet i deg har lært at kjærlighet er noe man må jobbe hardt for. At man må tilpasse seg, prestere, kjempe. Og det er det som gjør det så vondt – fordi ekte kjærlighet… den trenger ikke fortjeneste. Den er ikke noe du må bevise deg verdig. Den er gitt. Den bare er.

Men det er vanskelig å ta imot noe du aldri lærte å forvente.

Når vi forveksler intensitet med kjærlighet

«Hot» føles som bekreftelse. «Cold» føles som straff. Men sammen blir de en form for avhengighet. En emosjonell berg-og-dal-bane som gjør deg ør, men levende.

Men ekte kjærlighet er ikke en karusell. Den er jevn. Den er trygg. Og for mange av oss, føles den typen kjærlighet nesten… kjedelig.

Fordi vi aldri lærte at ro var kjærlighet. Vi lærte at uro var det.

Helbredelse begynner med bevissthet

Når du begynner å se mønstrene — når du skjønner at det ikke bare er «dem», men at dette er kjent territorium for deg — da har du allerede begynt å helbrede.

Neste gang noen trekker seg unna uten forklaring, og du kjenner den paniske frykten komme, så spør deg selv:

Er det meg som reagerer på nåtid, eller er det mitt indre barn som skriker etter stabilitet?

Du kan ikke endre barndommen din. Men du kan lære deg selv hva ekte kjærlighet faktisk skal føles som.
Og kanskje, en dag, kan du bli den voksne som blir – for deg selv.